Etter en deilig førsteuke med krusing i kystpudder begynner deler av abstinensene å dempe seg og vi sover roligere om nettene. Whistler har fått godt over en meter nysnø den siste uken, og vi har gjort alt vi kan for å utnytte hver kvadratcentimeter til det ytterste.

I dag har vi vår første pausedag og vi sitter på Starbucks i Whistler og gir beina velfortjent hvile. Rundt oss sitter en salig blanding av skibomser, datanerder og aksjemeglere, og fra høyttalerne pumpes det ut med Avril Lavigne og dårlig, erkeamerikansk listepop. Oppholdet startet litt uheldig, med en dags ventetid på skiene som tydeligvis ikke ville bli med på siste etappe fra Chicago til Calgary. Vi startet med å hente bobilen vi har leid for sesongen og sjekket værmeldingene. Whistler skulle få over to meter snø i løpet av få dager, så vi krysset fingrene og kjørte vestover i retning Vancouver. Akkurat i det vi ankom Vancouver og lurte på om vi skulle kjøre videre til Whistler fikk vi en telefon; "Sir, your ski bags have arrived. And by the way, they are very heavy!" Vi fant oss straks en bakgate hvor vi parkerte for natten, og morgenen etter kunne vi glade ta i mot skiene som kom med første morgenfly fra Calgary. Oppe i Whistler ventet en god meter med fersk pudder, så V10'eren ble tynt så hardt at det reiv i CO2-samvittigheten.

Whistler har svart belte i heisbasert frikjøring og vi lot oss ikke be to ganger. Fra midtnivå og opp finner man alle tenkelige varianter av skikjøring, fra halvåpen skog til store, åpne fjellsider. Vi er imidlertid ikke de eneste som har funnet ut at frikjøring er mer gøy enn kulekjøring i bakkene, så vi må skifte beite ofte. På søndagen traff vi på noen lokale helter vi hadde truffet på Surefootbutikken og de gav oss en 1-2-3-innføring i hva som er moro på Blackcomb-siden av anlegget. De dro oss med over mot Blackcomb Glacier via Spanky's Ladder, til Ruby Bowl. Øyvind dro et dobbeldropp med påfølgende trippel stupekråke, uten å miste farten i horisontal retning! De lokale gliste bredt og klappet med stavene, tydelig imponert over den lille vikingens evne til å kombinere turn- og telemarkskills. "Welcome to Blackcomb!" var kommentaren. Dagen ble avsluttet med en 45 minutters gåtur fra Showcase T-bar, toppen av Blackcomb, opp og rundt Spearhead, ut av skianleggets grenser, til fjellryggen på motsatt side av Blackcomb Glacier. Vi befant oss på toppen av en forholdsvis bred og oversiktelig, men godbratt snørenne. Utsikten var upåklagelig og kun to stykker hadde satt spor i herligheten før oss. Førstemann satte ut og ett minutt senere kom klarsignalet på walkie talkien; "Heilt rått kara, berre å måke på!" Karakteristikk fra en puddervant Isfjording med etternavn Amundsen brakte forventningene til de tre om mulig enda høyere, og det med god grunn. Det var snø til langt oppover lårene, feite ski, brede glis og stor dra-på-vilje; rett og slett en perfekt avslutning på dagen!

På mandagen fikk vi endelig tak i PR-avdelingen til skisenteret hvor vi fikk god assistanse av PR- og kommunikasjonshøvding Ryan Proctor. Han hjalp oss med heiskort og noen velvalgte tips om skogskjøringen på baksiden av Harmony Ridge. Her fant vi urørt snø i bratt, halvåpent skogsterreng med droppemuligheter og smårenner.

The Peak er tydeligvis plassen å være etter store snøfall her i Whistler. Køen teller ofte flere hundre mer eller mindre rutinerte pudderhunder som står forventningsfulle og venter på at stolheisen skal åpne. Er man så heldig å være blant de første i køen rekker man kanskje tre turer før hele fjellet er totalt oppkjørt. Whistler er base for mange dyktige frikjørere, noe som vises godt på goddager, hvor det legges linjer på de mest eksponerte plasser. Dette gir også oss i heiskøen god underholdning mens vi venter på neste tur. Noen drar linjer som kunne gått rett inn i hvilken som helst skifilm, mens andre kaster seg som livløse dukker ut fra 10-metersklipper, alt skjer til jubel og trampeklapp fra heiskøen! På dager med dårlig sikt og god snø gir skogen ned fra West Ridge mot Highway 86 skogskjøring av beste sort. Skulle man være så heldig å få godt lys er det bare fantasien og ferdighetene som setter grenser for hvor signaturen kan legges.

Tekst: www.skier.no
Alle foto: Bård Amundsen
På bildene: Hans Martin Leistad og Øyvind Dahle