Jeg hadde egentlig tenkt å kjøre puter i Canada hele sesongen. Etter at jeg rev over halvparten av leddbåndene i det ene kneet mitt helt i starten av 2011/12 sesongen var jeg usikker på hvor mye belastning det ville tåle, og tenkte puter var det tryggeste valget. Men så kom Kyle McClenahan, eksil-Californier som hadde tilbrakt de tre siste vintrene i Alaska, til Tromsø og trengte en sofa å sove på mens han sjekket ut den andrenordligste delen av verden.

Nikolai Schirmer tilbringer sesongen i Alaska sammen med kompisen Lars Andreas Nilssen, som toppturboms på jakt etter spines (bratte rygger med puddersnø på), og blogger sammen med et knippe andre skiboms, skifreaks, snowboardpøbler, pudderhunder, utstyrsnerder og toppturentusiaster på Skiinfo.no gjennom sesongen 2012/2013.

Jeg hadde selvsagt sett Alaska på film før, men det hadde alltid virket som en uoppnåelig drøm på grunn av kostnadene rundt heli-ski. Kyle fortalte imidlertid om spines i gåavstand fra veien og 22 meter snøfall sesongen før. Ettersom han i tillegg kunne tilby en plass å bo begynte det å virke som et bra alternativ.

Etter at kneet klarte seg fint gjennom noen måneder med surf i Sør-Afrika følte jeg at toppturbaserte spinemissions var et reelt alternativ til putecruising fra heis. Lars Andreas Nilssen, som hadde kjørt seg forelsket i bratte fjell i Chamonix sesongen før, var også gira på å komme seg på noen spines. Så vi bestemte oss for å ta de tre første månedene av 2013 i Girdwood og Valdez.

Fram mot jul fulgte jeg værmeldingen fra dag til dag og ble mer nervøs ettersom jeg så det nesten ikke var noe snø. Men så plutselig en dag meldte yr.no en halvmeter snø hver dag, så langt varselet gikk. Det snødde 4 meter over jul i følge Alyeska Resort, det lokale anlegget i Girdwood.

Jeg og Lars tenkte vi skulle gå av flyet og være på en spinewall. Men det viste seg at det ikke var fullt så lett.  Snøen som falt over jul lå på et svakt snølag fra den kalde perioden før, og rapporten advarte mot ”unsurviveable” snøskred. Det var bruddkanter flere meter høye der det hadde gått naturlige skred. 

Heldigvis er det andre muligheter enn spines her. De to første ukene har vi cruiset anlegget, vært på putejakt i skogen og fått en innføring i den lokale kulturen. 

På sjekklisten over amerikanske kulturopplevelser var å kjøre pickup, drikke Pabst Blue Ribbon og se en gul skolebuss. Den andre dagen satt vi på et pickuplasteplan nedover en skogsvei på vei hjem fra hodelyktkjøring med en PBR i hånda. Vi har også lært oss de viktige pickup-nyansene som full-cab, half-bed og full-bed.

Folkene som gjør sesong her oppe virker generelt som den rake motsetning av den toppløse svensken som steker på bardisken i Sankt Anton. Her er det bluegrassmusikk, republikanere, motorsager, ullskibukser, gevær og å gå rett opp fall-linja som gjelder. Den lokale puben har et svarbjørnskinn oppå et grizzlybjørnskinn oppå et kodiakbjørnskinn oppå et isbjørnskinn på veggen. Jeg er litt usikker på hva jeg foretrekker så langt.

Den første dagen heisene åpnet helt til toppen etter jul var det pudderdagsteming i heiskøen, med oppmøte et par timer før åpning. Kyle var ”Stoked, man!” som bare en Californier kan være, helt til han traff en brettkjører med kneet og ødela menisken for sesongen. 

Anlegget (Alyeska) er fint nok for å få noen høydemeter under beina før man drar ut i the backcountry, men etter min noe begrensede erfaring fra Nord-Amerikanske anlegg (Alyeska og Jackson) sitter jeg igjen med to inntrykk: de er mer paranoide enn politiet i Tromsø [se djevelberget] og heisene utnytter terrenget veldig konservativt og ueffektivt. 

I stedet for å bare vise hva som er trygt tauer de av alt terreng som ikke er 120% trygt for både snøskred og tynt snødekke, med trussel om bøter om man går under tauet. Heisene stopper også rett under der terrenget blir kult, som også er stengt for tilkomst for egen maskin. Frustrasjonen over å se en perfekt, men uoppnåelig, spinewall når man går av den øverste stolheisen er stor. Det går også 5 heiser til den samme toppen, noe som sikkert er knyttet til kostnadene rundt å sikre alt av terreng det er mulig å komme seg til fra dem. Men det virker fortsatt lite gjennomtenkt når man har sett hva de får til i Alpene. 

Det er uansett toppturer som gjelder her. Etter to uker med heis og turer i slakere skogkledt terreng var snøen endelig stabilisert og værmeldingen sa sol en hel dag.

Vi bestemte oss for å prøve å komme oss opp på en egg vi hadde sett fra veien i Turnagain Pass. Etter to timer anmarsj var vi under drømmelinja. Styggbratte spines gikk ned fra den hovedeggen, med åpent outrun ned i den skogløse dalen. Vi gikk på fellene til det ble for bratt og jeg vil si klatret, men det var vel mer kaving, de siste 500 høydemeterne. Mens vi kavet oppover forsvant morgendisen gradvis helt pudderet glinset og kontrastene gjorde linjene enda mer innbydende enn de hadde sett ut fra bunnen. 

Men så rett før vi nådde toppen kom skyene og snøen tilbake igjen. Det flate lyset gjorde det umulig å se konturene i linjene vi hadde valgt ut på vei opp, og etter å ha ventet tre kvarter på at solen skulle komme tilbake igjen ga vi opp og bestemte oss for å kjøre ned ryggen vi klatret opp. 

Selv om det ikke var spinen jeg hadde drømt om var det fortsatt bratt, langt og pudder til pungen. Og værmeldingen sier mer sol om bare en uke!