Planen var en tur til Hochfugen for å kjøre konkurranse, men sånn ble det ikke...

Olek - også mindre kjent som Ole-Kristian Strøm - er på Mammut sitt norske freerideteam, som blogger sammen med et knippe andre skiboms, skifreaks, snowboardpøbler, pudderhunder, utstyrsnerder og toppturentusiaster på Skiinfo.no gjennom sesongen 2012/2013.

Vel inne på gardermoen kom telefonen om at freeridekonkurransen vi skulle kjøre var avlyst. Så der sto vi, Aleksander Kristensen og jeg, med mangel på plan og en leiebil ventende i Munchen.

Etter først å ha fått en for liten leiebil og Alex sin skibag ble overkjørt av personalet på flyplassen var vi på vei. Ting gikk fortsatt ikke etter planen og destinasjon var uklar. Vel ute på veien fikk vi dratt i noen tråder og hadde tilbud om en overnatting i Innsbruck. På grensa mellom Tyskland og Østerike tok vi noen nye telefoner og min gammle sjef fra tiden i Bad Gastein samt hans trivelige personal ordnet oss et rom et par døgn. Etter en kjapp tur rundt i byen for å hilse på gammle kjente var vi tidlig i seng klare for en lang dag i bakken!

Første dag ble fantastisk. Sesongarbeiderne i denne lille byen prioriterer fortsatt fest framfor ski noe som kom oss til gode. De samme gode gamle "hemmelige" runnene som ble kjørt uspora sesong etter sesong når jeg bodde i byen lå der fortsatt urørte og fine. Vi hadde mere en nok snø å boltre oss i helt alene bortsett fra tre norske turister som gjorde det til sport å observere og følge etter oss. Til slutt ble det katt og mus lek for å gjemme seg så de ikke så oss og den ble vunnet med glans! Dag to som vi brukte i sportgastein vant vi overlegent, mens de satt på bussen og skrøt av sitt fantastiske run sammen med alle andre turister satt vi med store glis, pudder i skjegget og godt bevarte hemmeligheter. Snøen som hadde kommet noen dager før vi ankom var av den veldig lette sorten og satt overraskende godt så man kunne kjøre stort sett hvor man ville.

Etter to fantastiske dager i turistmaskinen satte vi kursen videre og kunne se tilbake på to veldig bra dager godt over våre forventinger. Gjensyn med gamle kjente, et godt gammelt sesong boende, vorspiel for reiseledere og en god burger på Silverbullet og bra ski kjøring var pakket inn i minne boksen og kursen ble satt videre mot Zillertal. Mens jeg kjørte og Alex kombinerte studielesing og bestilling av boende på ekstremt dårlig selv lært tysk gikk turen effektivt unna. Vel framme i Zillertal møtte vi Alex Hofman som viste oss vei til hvor vi skulle bo og det ble en tidlig kveld på de to krigerne uten plan. I zillertal var Alex mere som kjentmann å regne og vi begynte dag 1 i Kaltenbach. Der var det laber sikt, men snøen dyp og tidvis oppkjørt. Mellom alle sporene over tregrensa fant vi et lekent terreng som ledet oss inn i en tett skog som bød på skjulte pillow lines ingen andre hadde kjørt før oss. En klassiker i Østerrisk skog er at jo lengre ned man kommer jo tettere og mere kronglete blir det.

Etter et warm-up run på ca 1 time med fantastisk kjøring og mye knot kom vi tilbake til heisen med sure lår og store smil. Vi kroka opp med Erling Magnus Solheim og Jens-Martin Johnsrud for nok en tur. De hadde allerede vært der en dag og fått litt oversikt over området. Alex hadde et god run på gang så her var det bare å gjemme seg for løypemanskapene og snike seg forbi forbuds skiltet mot skogskjøring og gi gass nedover. Mine lår var fortsatt slitne etter første tur så jeg valgte å ta en pause etter tur nr to i skogen. Mens de andre dro opp dro jeg ned for å ta en kaffe og fundere over livet. I bunnen møtte jeg Gol Folkehøyskole som var på to ukers tur og tok en liten pause med de før jeg ble med gjengen opp igjen. Denne gjengen besto av unge uredde jibbere som hadde sitt første møte med østerisk pudder. Her var frykt lagt igjen hjemme og galskapen levde i beste velgående. Mens vi over 25 lette etter linjer og flyt gunna gutta på med store backflips, 360er og flatspinns på alt de fant av kuler og formasjoner. Vi tok en rå kjangs når vi kom til et pillow felt uten ett eneste spor. Hvorfor var det ikke spor der? Var det et kjipt sted å komme ned? Ble skogen for trang? Ivern klarte ikke  holde oss til bake og skiene ble pekt nedover mellom to grantrær som skjulte noe ukjent. På andre siden av granbuskene åpnet det seg et vannvittig putefelt som ingen hadde kjørt før oss. Hylene var høye og smilene store når vi kom ned! Etter endt dag ble det en øl i bunn av bakken før jeg og Alex satte nesa tilbake mot gjesterommet vi hadde leid oss inn på. 

Dag 2 i zillertal begynte dødelig tidlig. Siden vi ikke hadde fått plass i noen konkurranse fikk Alex æren av å være prøvekjører i Big Mountain Hochfugen og måtte være klar ved heisen 7.30. Solen sto høyt på himmelen denne dagen og konkurranse facen lå der stor og innbydende. Etter at ALex hadde fått sinn runn med pudder til låra og stor applaus av alle kjørere som lette etter linjer så vi de 12 første kjørerne før vi dro på oss skia og kjørte selv. Hochfugen var ganske så bra oppkjørt etter at 80 frikjørere hadde ventet på konkurranse vær noen dager, men i bollen innenfor konkurransen fant vi noen fete linjer å kjøre som fortsatt manglet spor. Etter konkurransen fikk vi med oss ALex Hoffman og Nadine Wallner å hadde nok en sinnsyk putekrig denne gangen over tregrensa på baksiden av Hochfugen ned mot Heisen som gikk tilbake mot Kaltenbach. 

Etter endt skidag var smilene fortsatt store og vi satte kursen mor Innsbruck. Her fikk vi låne sofaen til Fabian Lentsch. Fabi er en lokal pokal med Red Bull spons på hjelmen og skiferdigheter langt opp på skalaen. Tiltross for sin unge alder behersker han fjellet som en godt voksen man og sommeren bruker han til å finne linjer i alle de små heisområdene rundt Innsbruck. Mandag moren tok han med Alex, Niel Williman, Tove, Alex og meg til et lite bortgjemt skisenter som jeg ikke engang husker hva het. Her var offpiste et ukjent ord og pute linjene lå urørte helt inntil heisen så jeg og Alex varmet opp med hvert vårt pute runn før vi dro ut på en liten gå tur. En travers etterfulgt av en bootpack gjemt bak noen trær så ingen skulle så oss sto vi på toppen av en rygg med utsikt alle veier. Ned på ene siden var det løyper fyllt med tyske turister og foran oss hadde vi en gigantisk bolle som ledet ned i det ukjente. Etter at Tove fikk æren av første sporet ble jeg fortalt av Alex og  Fabi hvor jeg skulle legge mitt spor. Etter tre svinger var det luft under skia og myk landing av det dype slaget. Gutta krutt fortsatte showet og vartet opp med store front og backflips før vi pekte skiene ned mot skogen. Her ventet det bratt putekrig ned i en åpen skog. Mine lår var sure og fjell geita Fabi ledet vei som at han aldri hadde gjort annet.

Vel nede på langrennssporet var turen tilbake gjort på 5min og man satt i gondolen på nytt. Jeg valgte å stå over neste tur siden mine Hemsedals lår kjente 4 intense ski dager alt for godt. Mens de andre tok tur nr 2 fortsatte jeg å kjøre urørte puter langs heisen. Når gjengen kom tilbake etter tur nr 2 var det noe på G. Da hadde blitt møtt av 3 illsinte jegere nede på transporten tilbake som ville stoppe dem. Vel tilbake ved heisen ventet flere jegere som kjeftet som barre østerikere kan. Det haglet med trusler om politi og det en å det andre. De eide skogen og der skulle det ikke kjøres på ski tydeligvis. Heis personalet var tydeligvis ikke enige i det og lot gutta og jenta ta heisen opp på ny mens jegerne spytta grus og var i krigsmodus. Siste turen for dagen kjørte jeg og Tove ned først for å se om kysten var klar før Fabi og Alex tok et hidden runn på baksiden og ble plukket opp lengre oppi veien. Med sure lår, snudde forventinger og mye pudder i barten kunne to glade karer vende snuta hjem etter en ekstremt bra uke på tur! 

OleK