Vi våkner ofte opp til bomber og granater. De sprenger i fjellene over Alyeska Resort for å forhindre at snømassene bygger seg opp og truer skituristene. Ryktene sier at de bruker svære kanoner fra andre verdenskrig til å sikte mot overhengende skavler på størrelse med amerikanske skolebusser for så å skyte dem ned, en etter en. Det rister i vegger og gulv, men vi har vent oss til det nå. Det fungerer faktisk som en veldig effektiv vekkerklokke. Den rister i oss og sier at nå har det kommet mer snø. SE VIDEO LENGER NED PÅ SIDEN!


Lars Andreas Nilssen tilbringer sesongen i Alaska sammen med kompisen Nikolai Schirmer som toppturboms på jakt etter spines (bratte rygger med puddersnø på), og blogger sammen med et knippe andre skiboms, skifreaks, snowboardpøbler, pudderhunder, utstyrsnerder og toppturentusiaster på Skiinfo.no gjennom sesongen 2012/2013.


Dagene starter ofte med en bolle nudler dekket av champignon og det som måtte være igjen i kjøleskapet etter forrige handletur til "storbyen" Anchorage. Vi sjekker forecast, pakker sekkene, hurtigtørker sko og hansker, før vi springer ut til bilen og roper "SHOTGUN". 

Den som seirer får sitte fremst i bilen til Joel. Der har du best utsikt mot fjellene vi kjører til og får ansvaret for musikken. Vi kjører som oftest mot Turnagain Pass. Der vet vi at vi får stått på ski. Spørsmålet er bare om forholdene lar oss gå over tregrensen eller ei. 

Vi har flere ganger måttet snu på grunn av ustabile forhold, men vi vet at vi kan vende skituppene mot kult terreng nede i skogene under fjellmassivet som kalles "Tin can". Selv om vi ikke kommer oss opp på en spine hver dag er det morsomt uansett, vi er jo tross alt i Alaska. Det er noe vi ofte sier lavrøstet til oss selv. Hadde det ikke vært for anlegget og skogene under Tin can ville vi antakeligvis vært smågal i løpet av Januar. Jeg tenker kun på tiden og pengene Nikko og jeg har brukt på å komme oss hit når vi sitter i leiligheten og venter på at været skal bli bedre. Men, når du står der, klar til å droppe inn i linjen, fylles tankeboksen med noe helt annet. Da er du en åtteåring igjen. Du er på vei hjem fra skolen, det er fredag, leksene for hele måneden er gjort og det er kylling til middag. 

Vi har hatt dager med både hell og uhell. En av de dagene fant sted for ca. to uker siden da vi stod klare til å kjøre ned den sørvendte facen av "Eddies", nærmeste nabo til Tin can. Før vi gjorde oss klar til å kjøre kuttet vi toppskavlen av fjellsiden for å se om det ville utløse noe lenger nede. Vi hadde lånt et tykt tau av vår tømmerhuggervenn (Nick) fra Colorado som viste seg å være bedre egnet for tømmerarbeid enn skavlekutting, men vi fikk løst ut en "liten" bit som veide rundt hundre kilo (minst). Biten rullet ned fjellsiden uten å utløse skred underveis. Vi var ikke helt fornøyde, så vi satte opp et anker og brukte tauet til å file ned Nikolai slik at han kunne legge vekt på snøen under der skavlebiten hadde falt ned. Ingenting skjedde. Nikolai hoppet og trampet på snødekket uten noen reaksjon. Grønt lys? 

I tillegg til den nesten tre meter dype snøprofilen vi grov dagen før hadde vi nå brukt rundt førti minutter på å teste underlaget på toppen av facen. Ingen av testene gav oss noen faresignaler. Vi tok det som grønt lys.

Jeg strappet meg fast i bindingene og ventet på klarsignal fra Nikolai og Joel som skulle dokumentere nedkjøringen med kamera. Joel hadde funnet en fin vinkel litt lenger nede på eggen og gjorde seg klar til å ta bilder. Han hadde ikke lagt merke til at han stod litt for nærme kanten av en stor, overhengende skavle, noe som førte til en dramatisk nestenulykke da en bit på størrelse med en caravelle falt ned den bratte fjellsiden. Nikolai stod litt nedenfor toppen for å filme og fikk, til sin store forskrekkelse, se Joel henge utfor skavlen med beinene dinglende i lufta og kameraet hengende fra nakken. Biten av skavlen var så stor at det buldret og drønnet nedover mot dalbunnen. Joel hadde heldigvis katterefleksene sine på plass og fikk så vidt holdt seg fast med klørne hugget fast i det som ble igjen av skavlen. En stor snøsky oppstod ved foten av fjellsiden, men vi kunne ikke se tegn til at klumpen hadde utløst skred. Joel fikk kavet seg opp med høy puls. Nikolai tok noen skritt tilbake, og etter en stund var det klart igjen. Jeg satte utfor.

Snøen var fantastisk fra første sving! Linjen gikk gjennom en sjakt og opp på en høy rygg som man kunne følge helt ned til dalbunnen. Jeg kom meg opp på den snødekte ryggen og kjente med en gang smaken av kylling. Snøen var dyp og den traff meg i fjeset, akkurat som man vil ha det. Jeg fulgte ryggen nedover mens jeg ropte av glede. Da jeg var litt over halvveis i linjen så jeg i sidesynet at det hadde samlet seg store mengder "sluff" i venstre renne. Jeg stoppet opp for å la det passere og så at sluffet tok med seg mer og mer snø. Det vokste stadig og ble til en stor snøsky da det slo kant i kant mellom renneveggene. Jeg følte meg ikke spesielt utsatt, hadde god oversikt over situasjonen, men knærne skalv godt da jeg så hvor mye kraft som kom ned til venstre for ryggen jeg befant meg på. Det var ikke langt igjen av linjen, så jeg tok ut ny kurs og kjørte med god fart til bunden av fjellet. 

De andre stod på toppen og så ikke annet enn skredet som hadde gått. Jeg skrudde på radioen og gav beskjed til Nikolai om at jeg var like hel. 

Nikolai hadde fryktet det verste, så han hørtes lettet ut over radiokontakten. Jeg trengte ikke å advare dem, de hadde begynt å bevege seg mot en mindre linje med det samme de mottok lyd fra meg. De kom seg ned uten tegn til fare og var glade og fornøyde da vi ble gjenforent under facen.

Ryktene sier at Alaska har den mest stabile snøen i USA, noe som helt sikkert stemmer, men denne sesongen må være et unntak. Vi tar forholdene mer seriøst nå enn vi gjorde før vi kom hit.

Dette er kun én av hendelsene som har satt en støkk i oss i løpet av oppholdet. Dagene vi må holde oss hjemme i leiligheten gir oss tid til å tenke litt over hva vi har opplevd og hvordan vi har taklet det. Vi kan sitte hjemme og diskutere hva som kunne ha skjedd hvis vi gjorde ting annerledes. Vi er heldige som har muligheten til å dra til Alaska for å gjøre det vi liker mest. Det er ingen vits i å gamble den bort.