Etter 9 uker i Alaska, med mye kjip snø, kjipe skyer og kjipt lys, ble forholdene plutselig perfekte. Vi hadde tenkt å dra til Valdez, vi hadde tenkt å fly helikopter, vi hadde tenkt å dra til Haines. 

Nikolai Schirmer tilbringer sesongen i Alaska sammen med kompisen Lars Andreas Nilssen som toppturboms på jakt etter spines (bratte rygger med puddersnø på), og blogger sammen med et knippe andre skiboms, skifreaks, snowboardpøbler, pudderhunder, utstyrsnerder og toppturentusiaster på Skiinfo.no gjennom sesongen 2012/2013.

Men vi endte med å bare holde oss i Girdwoods svar på Kattfjordeidet (legendarisk dal nær Tromsø), Turnagain Pass. Snøen her er helt syk. Den klistrer seg til fjellveggene, og du kan kjøre styggbratte linjer mens du har pudder til pungen og får faceshots (snø i trynet) hele veien. 

SE ALLE FIRE VIDEO-EPISODENE AV SEARCHING FOR SPINES LENGER NED PÅ SIDEN!
 

Turngain Pass

Snøen er sikkert like syk i Valdez, men Turnagain Pass er avhengighetsskapende utformet. Ryggene strekker seg flere kilometer østover fra veien, med spines løpende ned de sørvendte aspektene. De tre mest prominente er Sharks Fin, Eddies og Tin Can. De reiser seg rolig og avrundet fra dalbunnen ved veien, før de blir spissere, høyere og brattere dess lengre øst du traverserer langs dem.  

Tin Can er lettest tilgjengelig fra veien, og var derfor førstevalget når vi så nok et vindu i snøværet. Det tar noen timer å gå opp til toppen av ryggen fra veien, og så, avhengig av hvor langt bak man vil på eggen, tar klatringen til linjene alt fra en halv- til fire timer. 

Når man først står oppe på denne eggen ser man nordover på det enda fetere terrenget på Eddies. Og når man så drar på Eddies ser man nordover på det enda fetere terrenget på Shark's Fin. Og så videre...

Skummel klatring

Klatringen bak til de kuleste linjene er ærlig talt skumlere enn selve kjøringen. På den sørvendte siden av eggen er det de største skavlene jeg noensinne har sett, og som vi fikk bekreftet da Joel, romkameraten vår, knakk en og så vidt overlevde, er de veldig ustabile. På nordsiden er det stup på flere hundre meter, og kun løse steiner til å holde seg fast i. Nordsiden og sørsiden glir mer og mer sømløst inn i hverandre dess lengre bak man kommer. 

Jeg kan ærlig si at jeg har kjent på frykt for å dø i timene vi har klatret på disse ryggene, sterkere enn i noen annen situasjon jeg har vært i. Det er ikke som å kjøre en linje, uansett hvor bratt den er. Der oppe har du veldig god tid til å tenke over konsekvensene av å gjøre et feilsteg. Det er intenst. 

Ironisk nok er det en lettelse når du endelig tar på deg skia og ser ned nesten loddrette spines. Og så kjører du bare det feteste terrenget i verden. Det er helt ubeskrivelig, så jeg skal ikke prøve å beskrive det. 

I løpet av de siste to ukene har vi beveget oss sakte østover inn på ryggene og nordover til Eddies og til slutt Shark's Fin. Mønsteret i været har vært en dag eller to med sol, så noen dager med snø.  


Grand finale 

En tåkete dag helt bak på Eddies så vi enden av Shark's Fin stikke opp av tåka. Et fjell som stikker opp av ryggen, med et 800 meter høyt face ned til dalbunnen. Det var spinehimmelen (se bilde), og Lars meldte med en gang at vi måtte gjøre den. Jeg var først skeptisk; riktignok var den øverste delen av facet spinehimmelen, men bunnen var klipper i ikke-huckbar-størrelse. Toppen var også kranset av enorme skavler, og på grunn av måten facen stod opp fra enden av ryggen var den kun tilgjengelig ved å klatre opp framsiden. Å være eksponert for enorme skavler i stupbratt terreng med stup under deg i de timene det tar å klatre opp en slik face er ingen god idé.  

Men Lars var gira, og studerte facet i timesvis til han fant en relativt trygg rute både opp og ned.  Den siste dagen med sol før han skulle fly hjem (jeg blir en uke til) bestemte vi oss for å gjøre det, en grand finale til oppholdet. 

Løsningen var et kompromiss mellom å ikke være eksponert for skavlene ovenfor, men da klatre over klippene under. Tanken var at vi kunne stole mer på våre evner til å klatre enn at skavlene ikke skulle løsne. 

Snøen var jevnt over stabil denne perioden, men vi startet likevel kl 06.00 for å få minst mulig sol på facet mens vi var i det. Etter noen timer med bushwacking gjennom skogen i passet, og anmarsj i mørket begynte vi bestigningen.

Tidligere har jeg hatt en filosofi om at hvis man må bruke isøks og stegjern på vei opp, vil det mest sannsynlig ikke være noe som er særlig kult å kjøre ned. Dette var dermed første gang jeg måtte bruke isøks på en bestigning, og jeg følte meg følgelig som en veldig seriøs mountaineer.

To kompiser fra Colorado som ble med på turen bestemte seg for å snu da en wind-slab løsnet i den første renna vi klatret opp. Hele greia med å bedømme skredfare er en prosess jeg på ingen måte vil si jeg er mestrer i, men å ha oppholdt oss så lenge i ett område har definitivt hjulpet på forståelsen av forholdene lokalt. Etter et par tester vurderte jeg og Lars wind-slabben til å være et isolert ustabilt område og fortsatte mot toppen. 

Pianøttsmørets overlegenhet

Som de fleste fjellvandrere vet blir man fort filosofisk på toppen av fjell. Alaskaturen hadde til tross for verdensrekord i downdays vært en suksess, og mens vi fornøyd så utover de endeløse fjellene ble vi etter en lang diskusjon enige om peanøttsmørs overlegenhet over syltetøy som matpakkepålegg. Vi kom også til konklusjonen at skifilmer burde begynne å datostemple klipp, slik at man vet når det er bra forhold, og slipper å henge 9 uker i Alaska før det blir ordentlig fett. 

Og nedturen var ordentlig fet.

 

Mitt råd til deg om du vil prøve deg på feller i Alaska er å dra i mars til april, og å være forberedt på å ikke kjøre mye ski mellom de gode dagene.

- Nikolai Schirmer