Det ultimate sommer-skiføret finner du i Argentina. Landet der Che Guevara og Diego Maradona er folkehelter, store biffer er hverdagskost, naturen er enestående, jentene er blant de vakreste i verden, og sist, men best av alt: Andes-fjellene, som velsignes med enorme snømengder under tiden den norske sommeren er på sitt høydepunkt.


Argentina har opplevd et gjennomført økonomisk sammenbrudd og gått fra å være 90-tallets kanskje dyreste land, til i dag å være hyperaktuelt for skifolk i hunger(snø)d . Denne tilsynelatende nedgangen kommer nemlig i stor grad skifolket til gode, ettersom prisene på nesten alt ditt hjerte måtte begjære har stupt. Jeg har tilbragt de siste to somrene på ski i Argentina, og det er så mye godt å fortelle. Så hvorfor ikke starte ved verdens ende i sør, «Fin del Mundo» og bevege oss derifra hele veien opp til Sør-Amerika legendariske ski-område kalt «Las Lenas»? 

Den sørligste byen i verden har også verdens sørligste ski-område knyttet til seg. Området blir kalt Cerro Castor og ligger ved byen Ushuaia. Avstanden til «Fin del Mundo», bokstavelig oversatt til «Slutten av Verden», er enorm; 17848 km fra Alaska; og en reise på 4000 km fra Buenos Aires. Fly er sterkt anbefalt, selv om turen i bil byr på mange flotte naturopplevelser underveis. I Cerro Castor endrer været seg raskere enn noe sted jeg tidligere har kjørt. Vinden er hard og kulden er bitende, og da med den høyeste topp på skarve 958 meter høres det kanskje ikke umiddelbart ut som noe å reise langt for. Men faktisk har områdets 800 høydemeter mye å tilby, og snøen er av meget god kvalitet. Heisanlegget er bare et par år gammelt, og er en av de mest høyteknologiske i Sør-Amerika. Det er også jamnt over få mennesker, så det er god plass til å nyte bakkene. 

Søker du frikjøring i off-piste er min favorittspot en stor bowl på baksiden av den øverste heisen. Det er ikke et langt run, men snøen blåser inn over natten, så det er mulighet for ferske spor hver dag! Det eneste problemet er at her må du ta bena fatt for å komme opp etter hver tur, men hva gjør man vel ikke for PUDDER!?
Av annet enn skibakker byr området rundt Ushuaia, Tierra del Fuego, på vakker natur, ritt med hundespann, langrenn og mulighet for helt utrolige fjellturer, med eller uten ski. 

Jeg var så heldig at eieren av skiområdet inviterte meg på en «Asado ala Cerro Castor». Dette viste seg å være et lam,  hengt på et kors og stekt over bålet i 3-4 timer. Deretter ble det kuttet opp, og da var det bare å ta for seg, med fingrene; kjøtt, kjøtt og mere kjøtt.



30 timer med bil til nord ligger provinsen Chubut. Fra Ushuaia, kjører man opp gjennom «Ildlandet», Tierra del Fuego, videre inn i Chile og tar der ferge over elven Estrecho de Magallanes. Derifra går turen videre med bil inn i Argentina igjen, og opp gjennom Patagonia. Her ligger byen Esquel. En gammel gruveby, og visstnok også stedet der den beryktede cowboyen Butch Cassidy tilbrakte sine siste dager.

La Hoya heter skiområdet ved Esquel, og dette er Argentinas definitive høyborg for frikjøring. Min første dag i området var fylt av sol og mye nysnø. Vi hadde ventet noen timer på at heisene skulle åpne, men måtte underveis opp i heisen konstatere at to av bakkemannskapene stjal de første sporene løypene vi forventet skulle være våre. «Ingen venner i pudder!»

La Hoya er virkelig Argentinas freeride-paradis nummer én, sammenlignet med de andre områdene. Her støter man på utallige skiløpere og snowboardere til fots i fjellene på evig søken etter de store uberørte heng, og den følelsen av «first descent». De oppmerkete bakkene er også utmerket, det finnes bakker i alle vanskelighetsgrader og et eldre, men funksjonelt heisanlegg. Dette inkluderer verdens kuleste (og trolig tregeste) T-/stol-heis. Annenhver får stol og de to neste får en T-krok. Ut av alle skiområdene jeg har besøkt er La Hoya også prismessig en klar vinner, med så lite som 200 kroner for skipass en hel uke. 

Bariloche, Cerro Catedral og Santa Rosa er tre av mine beste minner fra Argentina.

Når vi først kom til Bariloche, ble vi innkvartert på et supert hostel, "La Bolsa del Deporte". Ved ankomst ble vi møtt med en enorm «asado» (grillfest med fete biffer), 25 kr per. overnatting inkl. gratis internett og en rekke fine og festlige argentinere. I Sør-Amerika er Bariloche ikke bare kjent for sine ski, men også for sin status som den ultimate partyby. I juli og august kommer det flokker av folk fra bl.a. Buenos Aires og Rio. Bariloche er derfor full av små koselige barer, store tre-etasjes klubber og super mange "nice chicas". Prisen på én liter Cerveza (øl) er rundt regna 12 kr. Og drinkprisene i samme sjiktet. Så det er rikelig anledning til å møte lokalbefolkningen og skyte champagnekorker av på byen. 
 

Stor storm rammer hvert år den 1. september.
Santa Rosa er et værfenomen en myteomspunnet, stor storm som rundt 1. september, år etter år, treffer Argentina. Jeg var overbevist om at det var en urban legende spunnet opp for å oppmuntre snøsøkende turister, men begge de årene jeg har besøkt Argentina, har vi slutten av august vært i ferd med å gi opp alt håp om mer ski, da det virkelig var katastrofalt dårlig snø. Men etter å ha revet 31. august av i kalenderen, så skjedde det noe. Tre dager med dårlig vær i byen og 1,5 meter med nysnø i skiområdet Cerro Catedral, faktisk hele Argentina fikk snø. Helt utrolig ... Cerro Catedral, det største skiområdet i Argentina. Et par hundre høydemeter med alpint terreng; bratte bakker, vidåpne offpiste-heng, små, bratte løyper og store steiner som kan hoppes.

Litt lenger ned treffer du på tregrensa som beskytter de utrolig mange og varierte bakkene for vind, og åpner dermed for mye skog-løyper. Klimaet rundt Bariloche gjør at det ofte blir ganske varmt, og det er langt fra hele sesongen du kan beholde skiene på helt til dalstasjonen. Selve området er en stor turistmaskin, og du ser ofte grupper av 30-40 mennesker kledd i identiske blå kjeledresser, gode, gamle støvler og ubrukte Fischer ski fra 80-tallet. Heisanlegget er effektivt og området har et moderne kunstsnø-anlegg. 

En av mine første ski-dager i området var en uforglemmelig opplevelse. I selskap med mitt reisefølge, inkludert de to sveitsiske frikjøring-stjernene, Phil Meier og Nicolas Falquet, ble jeg vist rundt av de lokale ski-heltene Chimango og Mauricio. Vi vandret 20 minutter, og fant noen flotte linjer og mektige drops. Vi støtte også på USAs svar på Eurosport, ESPN. De var igang og lage et segment for "ESPN Snowtime" som vises i hele Sør-Amerika.

Vi gav intervjuer om turen og det ble selvfølgelig gitt litt ekstra gass på skiene, med kameraene på. Vi kjørte noen gode linjer, hoppet i tillegg noen store steiner og jubelen var stor da Phil gjorde backflip over en 12-14 meter høy klippe. Dagen endte med at vi inviterte alle de lokale skigutta til «asado» på vårt hostel, som ble etterfulgt av en flott kveld på byen.

Den skjulte perle, Cerro Bayo. Dette skiområdet er veldig lite, og ligger på motsatt side av innsjøen i forhold til Bariloche. Heis-anlegget består av pensjonerte stolheiser fra Europa, og det kommer visst en brukt gondol fra Sveits. Det er nesten ingen turister, men løypene finnes i alle vanskelighetsgrader. Helt på toppen er det et skredsikret frikjøring-område, og etter en 10-minutters fottur er det en gigantisk bowl til fri forlystelse. Området ligger ved den pittoreske byen Villa La Angostura. En by kjent for fluefiske og om sommeren (vår vinter) er det supre forhold for windsurfing, kite surfing, ja selv muligheter for bølgesurf på sjøen. Et sted man ellers bare kunne drømme om fantes...

 

Den klassiske skiområdet.
Neste stopp, San Martin, er en liten by omgitt av fjell og den mest fantastiske natur. Skiområdet, Cerro Chapelco, har uten tvil den beste fun-park jeg har funnet i Argentina. Bakkene er ikke de mest spennende, ikke noe som ligner en svart, men de er, i sin tur, store og brede motorvei-lignende nedfarter. 

Det jeg husker best fra Chapelco er eventyrskogen. Store trær med meterlange mose-strimler hengende ned fra grenene. Det var som noe ut av Ringenes Herre, og jeg forventet når som helst å se alver titte fram bak de vakre trærne.
Hvis man har et veldig stramt budsjett er San Martin også stedet. Vi var fem gutter som leide en campingvogn på campingplassen. Mot de vanlige 25 kroner per person slapp vi da unna med bare 5 kroner per snute. 

Vulkanen Cavihue ligger ved en liten by med samme navn. Byen er en av Argentinas mest kjente spa- og kurbad-steder. Det er rikelig anledning til å bade i de varme kildene og gjørme varmet opp av vulkanens varme. Selve skiområdet er ikke veldig stort eller utfordrende. Hvis du liker skiturer byr imidlertid vulkanen på uante muligheter. Det lokale hostelet er fylt med utstoppede fugler, eldgamle ski, savner varmt badevann. Man kan skimte snøen mellom gulvsprekkene og det er -5 grader da frokosten skal konsumeres. Eieren er Cavihues eneste villmann og fjellguide nr. 1. Han kjenner vulkaner og fjell som sin egen håndflate. Med snøscooter utstyrt med belter og en 4x4 jeep er han virkelig mannen til å skaffe deg den riktig gode snøen. Da været tillot det kunne vi ta bena fatt en 5-6 timer til vulkanens topp og kikke ned i krateret. 

Legenden Las Lenas er ikke overbefolket av argentinere, men derimot finner du tonnevis av amerikanske turister her og en god del skandinaviske ski-bomser. Selve byen er ikke mye å juble for, og minner meg mest av alt om det franske skistedet Val Thorens, en usjarmerende pengemaskin. Prisene er også overdrevne i forhold til resten av Argentina. Cilix, byens nye hostel, tar 80 kroner per natt, hvilket er fire ganger normal pris. Når dette er sagt, må vi helt klart ta av oss hattene for ski-mulighetene her. Det finnes noe for enhver; fra nybegynnerområder i byen, til fjellets blå, røde og svarte løyper, alt fordelt ut over de 1300 høydemeterne Las Lenas råder over. Marte-heisen, som i august for tre år siden måtte graves fri av innsatte fra et nærliggende fengsel, er banen til det beste off-piste området. Er du fri-kjører i hjertet, så er en topptur inn til tårnende Cerro Martin, på baksiden av området, helt klart et must. Enten går man tur, tre timer til toppen, ellers betaler man til områdets "tråkkemaskin-taxi" for å bli kjørt opp to tredeler og nå toppen med en hardcore klatring. En av årets beste turer av undertegnede i Argentina var fra dette tårnet og ned. Det var en halv meter med nysnø og jeg bestemte i samråd med en telemarker og ei fjellgeit at vi skulle ta de første spora på Cerro Martin. Vi hoppa på første tråkkemaskin opp, og etter en time ekstrem klatring sto vi på toppen. Med fotograf på en annen bakketopp, måtte det først diskuteres linjer. Da det endelig var min tur, fikk linja alt den kunne dra! 3-4 mellomstore svinger på toppen, deretter ned gjennom ei trang renne, etterfulgt av et par store svinger på den store flata foran de store tårnene. Deretter flater henget ut, og igjen beveger man seg mot byen.


For å konkludere, foruten de vakre skiområdene, har Argentina mye mer å tilby. Tre ting du absolutt bør sette av tid til er; Foz de Iguaçu, verdens største fosser, hval-safari i Pt. Madryn og et godt måltid på Spetus Steakhouse i Buenos Aires.