Tomas Hensrud Gulla forteller:

Bortoverski har jeg aldri helt hatt sansen for, og jeg har sett på det som et nødvendig onde man i oppveksten måtte gjennom på årlig basis. Det er nedoverbakker, med dertil egnet utstyr, som alltid har vært min greie. 24.mai 2008 festet jeg for første gang syntetisk pels under telemarkskiene, og i godt selskap ruslet jeg opp på Storebjørn, en fjelltopp i Jotunheimen som ligger 2222 meter over havet. Både oppturen og nedturen falt i smak, og etter at opplevelsen fikk modnet over sommeren ble det mange topper med tunge ski i vinteren 2009. Galdhøpiggen, Gaustatoppen, toppturfestival på Turtagrø, fine skiturer på Valdresflya og en påsketur i Jotunheimen med pulk, telt og vekslende vær.

Jostedalsbreen på langs

Nasjonaldagen nærmet seg og tilbud om hyttetur på Finse dukket opp. Erfarne fjellfolk ble forespurt om skivalg, og de mente fjellski var tingen her fremfor mine tunge nedoverski. Fjellski og feller ble lånt, været var upåplagelig og en ny gnist ble tent. Da turfølget begynte å snakke om å gå Jostedalsbreen på langs, ga jeg umiddelbart uttrykk for at det var fullstendig utenkelig for meg. Dette var jo en tur på 6-7 mil over tre dager, sekk på 20-30 kg og 2000 oppoverhøydemeter første dagen! For en som verken har fjellski eller egnet sekk, og kun én gang i sitt liv har gått over 15 km på ski var dette utenkelig. Nevnte jeg at jeg så langt den vinteren hadde gått 13 km på langrennski, fordelt på to turer, og ble støl i flere dager etter begge turene?

Men jeg klarte ikke helt å slippe tanken, og værmeldingen ble stadig bedre. Et ærend i Oslo dukket opp, og Oslo Sportslager hadde fremdeles fjellski i butikken. Jeg takket ja til Josten-invitasjonen kl 12, kjøpte fjellski kl 15. Neste dag fikk jeg låne en sekk, og så bar det ut på treningstur i området rundt Sognsvann med nye skisko på beina og sekken full av tunge biologibøker. Uken før avreise til den store turen ble hektisk, og jeg tror antall overtidstimer på jobb oversteg antall normaltimer. Det ble derfor lite tid til prøving av det nye utstyret, men en kjapp morgentur opp på Skeikampen med sekk og ski fikk jeg tid til. Nesten all snø var smeltet, men jeg fant en snøflekk på ca 40 meter i en skyggehelling rett under toppen, og fikk tatt 10-15 turer opp og ned der, slik at ski og kortfeller ble prøvd. Langfeller til skiene mine manglet jeg også, men det ble fikset og tilklippet på parkeringsplassen den dagen turen startet. Da var alt på plass.

Turstart fredag

Fredag og første dag på tur startet vi tre håpefulle i en bil fra Gjøvik, og etter en stopp på Bakeriet i Lom, og litt telefonisk korrespondanse med et firkløver fra Tigerstaden ble troppene samlet på Skeid kro i Sjåk der viltsnadder sto på menyen.

Halv åtte på fredag kveld rullet vi inn på parkeringsplassen ved Greidung, fikk på oss sekkene og ruslet 4-5 km på beina, over idylliske gårdstun og gjennom skog, til Vetledalsseter. Her ble teltet slått opp, og utover kvelden ramlet det inn med folk som også skulle over Josten. Rundt campen løsnet det stadig snø, som buldret og braket som hvite fosser nedover fjellsidene. Til slutt var det ingen som reagerte på dem lenger. Innen klokken 02:30 var hele turfølget på 15 på plass, og natteroen senket seg.

Lørdag

Lørdag morgen kom raskt, og som kvelden før strålte solen fra skyfri himmel! Vi hadde en tung etappe foran oss, og klokken 08:30 var vi i bevegelse. På beina, med skia på sekken. I shorts og t-skjorte startet vi vandringen i sommervær, men de snødekte toppene kom stadig nærmere. Snart sto vi foran den evige isen, og endelig kunne skiene spennes på. Noen hadde aldri satt på feller før, mens andre hadde gått over Grønland på ski. Enkelte (les meg) hadde aldri jogget 4 km, mens andre hadde fullført Norseman Xtreme Triathlon opptil flere ganger. Det var en variert og sammensatt gjeng på tur. Det var deilig å få på skiene, men ganske snart startet stigningen. Det ble bratt, og glepptakene kom. Et parti med lumske bresprekker ble forsert i taulag, og tissepauser ble også gjennomført i tau. Etter et sted mellom 1700 og 2000 oppoverhøydemeter, og 12 timer på tur var det på tide å slå leir. 18 km ble tilbakelagt i horisontalplanet, og etter at telt var satt opp og middagen inntatt ble det en tidlig kveld for slitne turdeltagere.

Søndag

Neste morgen var vi klare til avmars ti over åtte, og de fleste håpet på at denne dagen skulle bli lettere enn gårsdagen. Det var i alle fall flatere! Himmelen var fremdeles kjemisk renset for skyer, og solen varmet godt. Men frem til klokken ni var det såpass bevegelse i luften at de fleste beholdt jakken på. Fra ni ble det shorts og t-skjorte. Vi ruslet over Høgste Breakulen og tok en kjapp avstikker oppom Kjenndalskruna. Skal man ta ett bilde av norsk natur og bruke som Norgesreklame; her er spotten!

Breen lå foran oss som et enormt hvitt hav hele dagen, flatt, dekket av noen centimeter nokså fersk nysnø og badet i sol. Utsikten var fantastisk, og kjente topper i Hurrungane reise seg i horisonten. Kveldens camp var planlagt til Bings hule, en gigantisk vindgrop. Etter en kjapp stopp, og vurdering av at det muligens ville bli dårligere vær i morgen, valgte vi å fortsette litt til. Teltene ble satt opp etter 11 timer på farten, på en lite høyde der vi kunne sitte ute i solnedgangen å se NED på høye snødekte topper. Ved endt dagsmars hadde vi tilbakelagt 34,4 km. Siden neste dag vistnok skulle bli turens lettest ble kvelden avsluttet i lystig lag i overfylte telt. Siste rest av godsaker ble dratt opp av sekkene, og tørrfisk, reinshjerte, kjeks, sjokolade, gele, øl, rom, jägermaister, kirsebærlikør, cognac og spekepølser ble fisket frem. Litt ut i de små timer sovnet de fleste, og mandag morgen klokken 08:02 var alle klare til avmars.
Etter nattens utskeielser var sekkene betraktelig lettere, og alle bakker pekte nedover. Frem til vi stoppet ved foten av Supphellenipa hadde vi en gjennomsnittsfart på 6 km/t. Vi som hadde krefter til overs tok en tur opp på toppen, og det var det virkelig verdt.

 Utsikt ned på snødekte fjell i solnedgang, fra camp dag to. 

 Da jeg kom ned fikk jeg høre at det hadde vært et stygt fall rett nedenfor oss. En fyr hadde mistet kontrollen under en nedkjøring, fått for stor fart, og i fallet hadde han fått en dypt kutt i låret av stålkant eller skare. Helikopter var på vei.

Vi kastes oss ut i den samme nedkjøringen. De andre tok (klokelig?) på seg bukse, mens jeg beholdt shortsen på. Sommerskikjøring blir ikke det samme uten snøsprut på bare legger! Etter hvert ble bakkene brattere, og smilet økte i takt med farten. Snart kjørte vi inn i naturens egen half-pipe, og her valgte mange å ta beina fatt. Et par pulkfarere med taudrag kastet seg utfor med dødsangst i blikket, pulkene rullet rundt flere ganger, men det gikk bra.

Nede ved Flatbrehytta på 1000 moh, ble skiene tatt av og Cola og potetgull har sjelden smakt bedre enn det gjorde her. Rundt oss var det snø og vinter, men nede i dalen var det grønt gress, blått vann og sommerlandskap badet i sol!


Akrobatiske krumspring på Kjenndalskruna, 1830 moh. 

Etter tre kvarters avslapping i solen, og et siste krampeaktig forsøk på å bli kvitt all maten i sekkene ble de siste 1000 høydemeterene forsert med skiene på sekken. Vel nede på parkeringsplassen var 18 km tilbakelagt på seks timer denne dagen, og litt vemodig tok jeg av meg sekken. Turen var slutt. Over. Ferdig. Natten skulle ikke tilbringes i telt, solnedgangen skulle ikke bivånes fra en steinknaus i ishavet, morgendagen skulle ikke tilbringes med ski på beina. Hverdagen ventet. Men først ble det et bad i elva, og en burger, is og bamsemums i Lom!

Jeg har hundrevis av bilder med uendelige hvite flater, brune kropper, smil som bare stoppes av ørene, varder, topper, akrobatiske krumspring, fantastisk utsikt, herlige nedkjøringer, gode venner, store bresprekker, strålende sol, buldrende snøskred, stygge gnagsår, fargesprakende solnedganger, fossende bekker, spankulerende ryper, flygende helikoptre, danske guider og små folk med store liggeunderlag. Men kun et par-tre tilfeldig utvalgte bilder kommer her. De andre bildene er en del av mine minner, sammen med følelsen av å ha vært der, følelsen av å ha gjennomført. Stillheten, uendeligheten. Mine minner. Kom deg opp av sofaen, og skaff deg dine egne minner! Takk, og god tur!

Se flere bilder